I 2007 ble jeg kjent som Norges første åpne homofile muslim, men hva vil det egentlig si? Jeg kjemper for at vi homofile muslimer skal få en fast plass i det samfunnet vi lever i. Jeg har funnet en kjæreste å leve for. Han er en dypt troende kristen og jeg er en dypt troende muslim. Vi elsker hverandre og ønsker hele verden alt godt.

Men må vi be om tillatelse fra kristne, muslimer og folk som går på gaten om å få lov til å elske hverandre? Må vi spørre om lov til å gå hånd i hånd? Hvorfor skal vi be om tillatelse? Kunnskapen om menneskerettigheter er lik null der jeg kommer fra. I Guds navn skjedde det voldtekter og undertrykkelse.

I Guds navn ble folk nektet sin identitet og frihet. Man må betale for å få sin frihet. Folk ble myrdet i Guds navn og fratatt sin ære. I tre måneder satt jeg i fengsel uten klær på meg. Jeg ble slått ned nesten hver dag. I fengselet var det ikke noe som het humanisme – et livssyn som setter mennesket i sentrum. Og det ideologiske grunnlaget som setter mennesket og de menneskelige verdier i sentrum er ikke godkjent i muslimske land. I Irak gikk folk hånd i hånd uten at noen sa et ord om det. Men her i Norge sjokkerer folk meg. En del folk bjeffer som bikkjer etter oss. Hva er det som skjer? Hvor mange ganger skal jeg si det? De som ikke klarer å tilpasse seg det norske samfunnet bør reise tilbake der de kommer fra og la resten av oss være i fred. Vi som ikke ligner på de andre, er også en del av det. Ingen kan nekte noen å være som de er. Selvsagt er det vondt når ingen bryr seg om deg. I dag er vi veldig opptatt av andre ting enn hverandre og om hvordan vi har det. Ved å se på hverandre med Guds blikk, kan folk se at vi tenker godt om dem. Gud setter ikke opp et bestemt livsløp for oss som vi må finne for ikke å mislykkes. Men Gud ønsker at vi skal være glad i mennesker slik som Jesus var. Gud er den som kjenner oss best. Han har lagt ned i oss drømmer, evner og vilje.

Kaltham Alexander Lie
Irak Bassrha 
Født i 1962 i en landsby